Smak av Paradis! =D

Etter tilbakemeldinger fra folk har vi nå endret litt på utseende på bloggen vår slik at det ble lettere å lese. I tillegg har vi fått ønske fra folk om å presisere mer hvem som skriver hva, så fra nå av kommer vi til å skrive navnet vårt i parentes etter datoen slik at dere kan skille hvem som skriver hva. Det er alltid koselig med tilbakemeldinger, både på ting som er bra og ting vi kan endre på for at det skal bli bedre!

Tirsdag 8. februar (Anine)

I dag forlot vi Unawatuna og reiste videre til Hatton for å klatre Adams Peak (også kalt Sri Pada). Vi hadde en lang busstur foran oss, og den ble i tillegg ganske mye lengre enn først tenkt.

I løpet av turen stoppet vi på Food Curt i Galle for å handle inn litt mat til bussturen før vi etter flere timer stoppet for å spise lunsj. Etterpå skulle vi stoppe på en tefabrikk for å få omvisning, men det ble ikke noe, da tefabrikken hadde sluttet å ha omvisninger.

Da vi nærmet oss hotellet fikk vi beskjed om at ”hovedveien” opp til fjellet var for smal for bussen, og vi ikke fikk lov til å kjøre den veien. Dermed fikk vi en enorm stor omvei, og det var en grusom vei. I stedet for å være fremme klokken seks, kom vi frem klokken ti på kvelden. Mens vi satt og spiste ble det lagt frem forslag om å begynne og gå med en gang og heller sove på Adams Peak. Til slutt ble vi en gjeng på ni stykker, Anine, Kamilla, Preben, Christoffer, Helena, Tone, Anne, Helga og Minda, som bestemte oss for å gjøre dette. Halv 12 møttes vi opplagte med sekker og klare for å bestige Adams Peak. Etter å ha handlet oss lue, og sjokolade var vi klare for å bestige toppen. Jeg var utstyrt med stillongs, ulltrøye, joggebukse, fleecegenser, liggeunderlag, fleeceteppe og mat i sekken. Vi fikk pekt ut hvilken vei vi skulle gå og la i vei. Til å begynne med tok vi oss veldig god tid og hadde mange lange pauser. ”10’ern” ble også med oss hele veien opp til toppen - dette var da en hund som begynte å følge etter oss nede ved hotellet. Det første stykket var ingenting og jeg tenkte med meg selv at dette kom til å bli lett. Etter hvert ble det derimot ganske heftig stiging, tross alt 1200 høydemeter på 5200 trappetrinn, og turen ble verre jo nærmere vi kom toppen. Til slutt var det bare meg, Christoffer, Minda og Tone som holdt følge mot toppen etter at vi hadde forlatt de andre. Da vi endelig kom til toppen yret det litt, fordi vi var oppe i skyene og gradene sank veldig de siste høydemeterne. Vi hoppet inn i varme klær og fant et ledig område i en av bunkerne hvor folk kunne sove. Meg og Kamilla fant et lite område mellom to menn hvor det akkurat var plass til oss og rigget oss klare for noen timer med søvn før vi skulle se solnedgangen og ta turen nedover igjen.

Onsdag 9. februar (Anine)

Klokken 06.00 kom Preben og vekket oss og vi pakket oss klare for å gå ut å se på soloppgangen. På grunn av at det var utrolig mye skyer og tåke ble ikke soloppgangen det helt store å se på, men det var absolutt en spennende opplevelse; masse folk, sang/bønnerop over høytaleranlegg og skikkelig stemning. Meg, Kamilla og Christoffer begynte å gå nedover i 7 tiden, da følte vi at vi hadde frosset nok, og var giret på å komme i gang med nedstigningen. Som ventet var turen nedover verre enn turen oppover, særlig for knærne. Det gikk mye lettere og føltes mye fortere når vi gikk og snakket, så det var bra. I halv ni tiden var vi endelig tilbake på hotellet og kunne nyte en bedre frokost, og da stappet vi inn med mat, 5 skiver hver. Det var deilig med mat siden det var nærmere tolv timer siden forrige måltid. Etter at frokost gikk vi ned på rommet med drøm om en varm dusj. Skuffelsen ble STOR da det ikke var litt lunk i vannet en gang - det var faktisk det kaldeste vannet vi noen gang har dusjet i her nede. Kjipt var det, men dusje måtte vi!

Her sitter litt av gjengen under en av alle stoppene på vei oppover - Helga, Kamilla, Minda, Tone og Helena
Sjekk antrekket til Kamilla, caps, hodelykt og ørevarmere!

Litt av stigningen opp til Adams Peak - Helga og Tone i farta!

 Ikke alle langs veien var like våkne fra tolv og utover natta, men dem som var våkne var ivrige på å ønske oss "Good morning"

Her er den fantastiske soloppgangen vi ventet på - litt skuffende, men en flott opplevelse!

Anine og Kamilla på toppen av Adams Peak - her er vi trøtte og kalde og kjempeklare for å komme oss nedover igjen til varmen!

Dette er litt av det som ventet oss på nedturen

Og da hadde vi allerede lagt alt dette bak oss!

Slik får butikkene oppover langs hele veien matforsyninger - vi var alle glade for at vi slapp det!

Damer på vei oppover. Vi tror de skulle oppover fjellsidene for å plukke te.

Dette bildet av Adams Peak er tatt fra verandaen på hotellet, og vi innså først nå hvor langt vi faktisk hadde gått!

Klokken 10 reiste vi videre mot Nuwara Eliya. Her var målet shopping - Helly Hansen, Reebok og diverse merker har utsalg her, og selger kjempebillige merkeklær som ikke går gjennom 1. sorteringen. Da vi kom frem til byen viste det seg å være en liten gate med boder hvor de hadde utsalget, men en god del shopping ble det likevel!

Tilbake på hotellet bestilte vi middag i syv tiden, og da fant vi ut at de andre allerede hadde ventet en time, og gleden ble stor da middagen endelig kom kvart over 9.

Torsdag 10. februar (Anine)

Frokosten i dag ble servert kun ti minutter etter planen, og da fikk vi både toast og eggerøre, så vi ble rett og slett litt imponert. Klokken 9 satt vi i bussen og var klar for turen ”hjemover” mot Negombo igjen. Etter en liten halvtime tok vi en stopp i en teplantasje og var inne på en tefabrikk hvor vi så og fikk forklart hvordan de lager te. Etter at omvisningen var ferdig fikk vi en smaksprøve på teen, og vi kjøpte også et kakestykke. Både meg og Kamilla konkluderte med at kaka var bedre enn teen, men likevel endte vi opp med å kjøpe med oss te - for min del blir det gaver.

Litt av teplantasjen

En nydelig gammel dame stod å gliste til oss da vi tok bilde, så måtte jo bare ta henne med!

Her er det de tørker tebladene

Litt av den ulike teen de lagde på fabrikken

Noe av tefabrikken

Vi måtte jo selfølgelig smake, og hadde skikkelig teparty ute i hagen!

Etter noen timer i buss stoppet vi igjen, denne gangen på et elefantbarnehjem. Vi rakk ikke å få med oss at de gikk ned til elva, men vi løp nedover for å få sett dem mens de var i vannet. Dette var litt flaut i og med at det viste seg at elefantene skulle være nede ved elva i flere timer. Nede ved elva kunne vi mate elefantene med bananer og ta på dem mens vi tok bilder. Det ble knipset til den store gullmedalje av elefanter som badet, elefanter som ble matet, elefanter som koste seg og elefanter med litt febrilske folk på siden av dem på grunn av at snabelen er litt over alt. Da vi hadde ”gått lei” av elefanter satte vi oss ved elvebredden på en restaurant og spiste lunsj. Derfra hadde vi oversikt over hele flokken, og jeg talte 55. Blant annet så vi en tykk, gravid elefant og en elefant som hadde amputert den ene foten. Klokken fire skulle alle elefantene tilbake til barnehjemmet, og vi stod å så på at alle elefantene trasket seg oppover gata for å komme hjem. På veien tilbake til bussen gikk vi forbi en liten fabrikklignende sak og tok bilde av vinduet hvor de reklamerte for gjenbruk av elefantbæsj - de produserte ark og ulike ting. Dette virket spennende, og da de ivrig inviterte oss inn for å se kunne vi ikke motstå tilbudet. De hadde egentlig stengt, men vi fikk dagens siste omvisning om hvordan de brukte elefantenes bæsj til å lage papir av.

På veien til elefantbarnehjemmet stoppet vi et sted langs veien hvor det var noen rare tre. Trærne i seg selv er ikke så rare, men legg merke til alle de svarte tingene som henger på treet. Det er ikke blader men flaggermus! Trærne i dette området var helt svarte av flaggermus. De var også rundt midt på dagen og fløy.

Flaggermustreet

Bildene nedenfor taler igrunnen for seg selv:

 

På kvelden kom vi frem til Negombo (det aller første stedet vi var på da vi kom til Sri Lanka), og der fikk vi naborommet til det vi hadde hatt forrige gang. Meg, Kamilla, Merethe og Anne var på en italiensk restaurant og spiste før vi gikk tilbake til hotellet for å finne frem alt vi skal sende hjem i morgen.  

Fredag 11. februar (Kamilla)

Dette har vært vår siste dag i Sri Lanka og i dag kunne vi gjøre hva vi ville. Vi dro fra Negombo til hovedstaden Colombo, for å shoppe og for å sende hjem diverse ting vi hadde kjøpt. Vi hadde en sjåfør som var med oss hele dagen han sto og ventet på oss overalt og for dette betalte vi 60 kr hver for. På det ene senteret sto der noen folk ved inngangen med mikrofon og kamera. Vi ble stoppet og ble filmet, mens vi ønsket landslaget i cricet lykke til. Det hele ble ganske komisk:

Kameraet står på og mikrofonen står mot Lene:

Lene: ”We are some Norwegian students, I am Lene”

Sigrid: (bøyer seg skrått bort til mikrofonene og ser inn i kamera) ”And I`am Sigrid!”

Alle fikk sakt navnene sine.                                             

Lene: And we just want to say good luck to the Sri Lank cricet team.

(Det blir helt stille) Good luck, vi ler..

Vi lurer på om dette blir sent på TV. På handlesentrene ble det handling av smykker, tøy, filmer bl.a. frustrerte fruer sesong 7 J(som jeg betalte 30 kr for!!).Vi dro videre til postkontoret som vi akkurat rakk, de holdt oppe 20 min ekstra fro oss, så vi tipset dem litt. Jeg sendte hjem 7.5 kg så jeg har visst handlet en del:p På kvelden var vi ute og spiste på vår faste italienske restaurant. Senere tok vi farvel med Trond og Christoffer som nå skulle hjem.

Lørdag 12. Februar (Kamilla).

I dag dro vi fra hotellet i Negombo halv 4 på natten. Vi tok fly til Kuala Lumpur og videre til Kota Bahru. Vi var fremme på hotellet rundt 8 på kvelden, da tok meg og Anine oss en runde i byen for å hamstre mat til Perhentian. Dette er nemlig en øy hvor der bare er små kiosker, strand og jungel. Vi sov på rom med Tone og fikk henne med på noen ryggøvelser, før vi sovnet.

Søndag 13. Februar (Kamilla).

I dag har vi bare slappet av frem til kl tolv når vi måtte være ute av hotell rommet. Det vil si jeg har slappet av, Anine og Tone var ute og kikket i byen. Vi dro med Taxi til havna og videre i forholdsvis små båter videre til Perhentian. Vi var 17 stk. i hver båt. Båten hoppet på bølgene og jeg ble kliss våt fordi jeg satt på kanten bak, typisk meg! Da vi kom frem fikk vi bakover sveis, det var som paradis på jord. Vannet var grønt og stranden hvit, palmer i bakgrunnen og et utrolig flott hotell. Her skal vi være i 16 dager og det er ikke kjedelig! Da vi hadde rigget oss på hotellrommet, reiste vi ut for å spise. Jeg måtte selvfølgelig ringe til Mamma i dag for det er jo morsdag! Gratulere MammaJ Glad i deg! Kjenner jeg savner de hjemme i dag, når jeg hørte de var i Vikersund på hopprenn. Helt til jeg hørte at det var -25 grader, her er det sikkert 40 i solen! J.

Fotoshoot på Long Beach! 

Nyter mat med fin utsikt.

Anine er klar til å bestille mat på stranden ved hotellet.

Solnedgangen fra stranden.

Hyttene vi bor i.

 Jeg og Inki på stranden.

Der kom plutselig en bølge!

Mandag 14. februar, tirsdag 15. februar, onsdag 16. februar og torsdag 17. februar (Anine)

Vi fant ut av at vi skulle ta disse fire dagene samlet fordi de har gått med til cirka det samme. Disse dagene har vi hatt de siste forelesningene for dette emnet, hatt oppsummering og spørsmålsrunde. Fritiden ellers har blitt brukt til å repetere litt, lese masse på det vi ikke har rukket å lese før nå (over halve pensum, så det har blitt en del lesing), vi har vært litt på stranda hvor vi også har lest og ellers nesten bare prioritert spising utenom. Altså har størstedelen av tiden blitt brukt til lesing og litt kollokviegrupper på stranda. Kanskje var det like greit at det etterlengtede internettet var nede store deler av denne perioden slik at vi ikke har kunnet bruke tid på det. Torsdagskveld kom det endelig, men vi valgte å ikke bruke tid på å blogge den kvelden, og heller ta siste innspurt i puggingen. Nå ser vi bare frem til at morgendagen skal bli ferdig og vi er ferdig med den første eksamenen på turen. Det skal bli bra og skal feires med kompendiumbrenning på stranda i morgen kveld.